HagenMagen

Hvorfor meg?

«Jeg»

...........

...............................

..................................................

For et forferdelig ord. Alene er det ren egoisme. Jeg, jeg, jeg – er det det viktigste for oss i dag? Jeg skal, jeg vil, jeg synes. Det er holder ikke i lengden.

Det var nettopp det som hendte med meg. Jeg, ble til vi – jeg, ble til først han, og så meg – først henne, og så meg.

Jeg kan trygt si at dette har sikkert vært det mest lærerike året i mitt liv når det gjelder mine verdier. Jeg skriver denne stilen for å minne meg selv i fremtiden, og nå, om hva jeg har lært dette året.

Det hele begynte etter to måneder her på Vestborg. Det var en vanlig morgensamling som alle andre. Kanskje ville jeg få noe ut av andakten, kanskje ikke. Det var ihvertfall verdt å følge med i tilfelle jeg gjorde det. I dag var det Kjetil som skulle holde den. Jeg var allerede klar over at andaktene hans brukte å være ganske spesielle. På en måte som var litt annerledes, en god annerledes måte. I dag snakket han om å ikke være egoistisk, tenke litt på andre. Han hadde tidligere «rettet» en gymrapport jeg hadde levert inn til ham. Der byttet han «Jeg og Maria» til «Maria og jeg». Det fikk meg til å tenke litt. Men i denne andakten ble jeg utfordret til å utfordre meg selv til å ikke alltid være den i rampelyset. «Det vil garantert gjøre deg rikere og gi deg et bedre liv» avsluttet han med.

«Er det virkelig garantert?» tenkte jeg og funderte litt på det der. Jeg visste at i mange tilfeller må man ofre noe for Gud. «Kanskje skal jeg kaste meg ut i det, og prøve det ut?» - «Disiplene måtte lide mye når de gjorde etter Guds vilje. Vil jeg gjøre det? Vil jeg greie det?». Det endte med at jeg valgte å prøve det. Jeg skulle prøve å tenke litt mer på de andre enn meg selv.

Det gikk flott i begynnelsen. Jeg følte meg bra og litt mer verdsatt fordi jeg satte folk fremfor meg selv. Det gav meg en litt god følelse å kunne bøye seg for andre. Det føltes egentlig ganske så unaturlig å gå rundt og ikke være midtpunktet lengre, men det var også en god unaturlig følelse.

Kanskje var dette følelsen av å rose meg selv uten å si noe høyt.

Jeg følte egentlig at jeg ikke passet så bra inn i vennegjengen i klassen de første månedene. Jeg hadde få jeg kunne kalle gode venner. Det føltes rart. Det var aldri slik hjemme på Ellingsøy.

Dagene gikk og jeg ble kjent med Mari ikke så lenge etterpå. Hun er et veldig godt menneske og jeg beundrer henne for hvordan hun er og handler. Hun var en av de første i mitt liv jeg faktisk kunne dele alt med. Det var så godt å kunne snakke åpent med noen om akkurat det jeg mente og følte – uten å få rare blikk eller kvasse kommentarer. Jeg ble bare nærmere og nærmere knyttet til Mari.  Men så hendte det at det oppsto kjærlighet mellom oss to etter en god stund. Det var nesten som et naturlig skritt videre i vårt vennskap.

Jeg fortalte hva jeg følte for henne og hun slapp løs følelsene hun hadde kjent på en god stund. Først da oppdaget jeg at følelsene mine ikke var ekte. De var bare en feiltolkning av de sterke «vennefølelsene» jeg hadde for henne. Hun tok det svært tungt, og det gjorde jeg også. Jeg følte at jeg hadde sviktet meg selv og såret noen så inderlig. Det var bare vondt. Dårlig samvittighet og ingen ekte glede ble en del av hverdagen min. Det var rett og slett ikke greit å være hverken Mari eller meg. Jeg var bare trist, og jeg hadde ikke energi til å være hoppende glad og midtpunktet i hverdagen heller. Det ble til at jeg prøvde å sette alle andre foran meg selv siden jeg ikke hadde energi til å  hoppe fremst i køen av prioriteringer. Jeg prøvde å komme meg inn i klassemiljøet, noe som jeg hadde prøvd hele tiden, men nå var det nærmest umulig. Jeg hadde blitt satt i en bås med navnet; stille og snill gutt. Jeg prøvde alt mulig for å gli inn likevel. Det endte bare med at jeg prøvde å være alt annet enn meg selv. Det førte ganske langt ut – så langt at jeg ikke lenger visste hvem jeg selv var. Jeg hadde mistet holdepunktene i livet mitt. Noe å holde fast i.

Et forferdelig utgangspunkt for å få tilbake gleden og fryden i livet. Uten å vite hvem jeg var, uten å greie å vise hvem jeg egentlig var ovenfor de andre rundt meg, uten å kunne glede meg av noe. Slik levde jeg en god stund. Jeg oppdaget også at jeg bare drev lengre og lengre vekk fra Gud. Det var ikke godt for meg å være så alene som jeg var.

På nyåret begynte ting å gå sakte opp for meg. Jeg forstod først da at om jeg skulle være midtpunktet i alt, ville alle andre bli i min situasjon – i bakgrunnen. Jeg begynte å kjenne ekte medfølelse – og et hjerte som begynte å slå igjen med sunne slag. Jeg forstod ikke at jeg kunne ha vært så blind at jeg ikke hadde sett de andre som jeg tidligere selv satte i bakgrunnen. Og i tillegg til dette, skjedde det noe helt utrolig i livet mitt – jeg fikk virkelig oppleve at Gud finnes. Jeg skal ikke gå så mye nærmere inn på dette i denne stilen, men jeg kan si at det var sikkert det største som har hendt i livet mitt! Det gav kristenlivet mitt og livet mitt et løft som jeg svevde på i over en uke. Men jeg fulgte ikke opp med bibellesning og bønn og falt ifra Gud igjen. Da falt jeg ned på det «normale» igjen. Jeg følte meg fortsatt ensom og trist. Det var vondt tvers igjennom å kjenne på disse følelsene igjen. Men jeg var fortsatt bestemt på at jeg skulle gjøre meg selv liten og sette andre foran meg. Det hadde blitt mer naturlig for meg nå.

Så hendte det at jeg greide å forelske meg. Hun var en av de første som greide å gjøre meg glad igjen. Men så oppdaget jeg at en av mine gode venner hadde også blitt forelsket i henne og jeg rygget unna. Det var vondt, men jeg vet det at Gud vil vise meg hvem som er den rette for meg, og jeg må lære meg å være tålmodig og vente på denne personen.

Ikke så lenge etter reiste jeg og to kamerater til Trondheim for å være med på et stort møte der oppe. I motsetning til de fleste andre fikk jeg fint lite ut av det som ble talt om der oppe, men jeg fikk en ro inne i meg da jeg husket at jeg kunne legge alt jeg hadde på Jesus. Men den jeg glemte fort av når jeg kom tilbake til problemene her på Vestborg (jeg har ikke nevnt alle problemene mine i denne stilen, bare «de viktigste»).

Jeg følte meg igjen så ensom og lite elsket.

En kveld senere satt jeg og leste litt i Bibelen. Da gikk det som et lys (/en lyskaster) opp for meg at folk kan faktisk være glad i meg for den jeg er. Det høres kanskje dumt ut, men jeg hadde aldri forstått at folk kunne være det. Jeg hadde hørt overalt at folk er glad i meg for den jeg er, men det hadde ikke gått opp for meg før jeg las dette i Bibelen. Jeg prøvde dette i praksis med de i klassen og det virket faktisk. Jeg følte at jeg passet inn, begynte å få bedre venner der. Men ble jeg lykkelig da? Nei, faktisk ikke.

Jeg følte meg fortsatt ensom og lite elsket.

Nå fikk jeg øynene opp for hvilken mulighet jeg egentlig hadde nå som jeg var ensom. «For en fantastisk mulighet!» tenkte jeg og holdt igjen trangen til å rope det ut. «Nå som jeg føler meg så ensom og lite elsket kan jeg søke Gud alene og få den kjærligheten jeg mangler hos han. Den er garantert varig. At jeg aldri har tenkt på det før!» Så slik ble det. Jeg prøvde å søke Gud gjennom Bibelen og bønn og jeg følte at jeg fant meg selv igjen. Jeg ble glad og følte meg elsket igjen. Aldri mer ensom!

Det hele kan beskrives med et ord: «Fantastisk!»

Så slik er det i dag. Jeg prøver å søke Gud hver dag, prøver å ikke sette meg selv fremst i alt, prøver å være ydmyk, prøver å beskrive gleden min i en stil, prøver å være først han og så meg, først henne og så meg, - vi.

Så stiller du kanskje spørsmålet: «Hva har dette med oppgaven «Hvorfor meg» å gjøre?» Og svaret er: «Hvorfor må vi alltid stille oss selv foran alle andre, hvorfor er alltid jeg viktigere enn alle andre, hvorfor skal gledene i livet bare tilhøre meg?

Hvorfor meg, og ikke vi?

Hvorfor meg?»

Jeg ber om at denne stilen ikke blir lest opp eller noe sånt siden den er litt privat. Det kan virke som denne stilen er bare en stor erklæring og at alle skal synes synd på meg, men det er den ihvertfall ikke ment som i det hele tatt. Den ble like mye skrevet for min egen skyld som for stiloppgavens skyld, - for å hjelpe meg å sette ting i fokus og for å huske dette året mitt på Vestborg som har vært et fantastisk år.